Lykkefølelse

skjermbilde-2016-09-18-kl-22-24-19skjermbilde-2016-09-18-kl-22-22-57skjermbilde-2016-09-18-kl-22-26-41Vi hadde gått i flere timer, og vi hadde ikke engang som mål å nå den høyeste toppen. Vi skulle bare bestige en eller annen topp.

Annonse

Jeg er ingen fjell geit, ikke er mannen min det heller, og vi har aldri vært spesielt gode på å gå i fjellet selvom vi er privilegert med en hytte langt opp mot tregrensen. Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn, men det kan henge sammen med at vi har hatt små barn i mange år og tanken på å slite oss oppover i fjellskrenten med bæremeis og sutrete unger ikke har fristet stort.

Nå er situasjonen litt annerledes, for barna er blitt større, og vi ser annerledes på fjell livet og det bare høst landskapet enn vi gjorde tidligere. I hvertfall bestemte vi oss for å ta steget med små barn opp i fjellet slik så mange andre foreldre gjør hele tiden, så vi pakket sekken, motiverte hverandre og kidsa og trasket i vei.

Det første jeg tenkte da de første hundre metrene var unnagjort og barna hoppet foran som små gaseller, fulle av liv og røre og overbegeistret over alt som kunne utforskes var: hvorfor har vi ikke gjort dette før??? For barna handler det ikke om å nå den høyeste toppen. For dem er det gøy bare å finne røde kryss og legge små steiner på vardene som markerer turstien.

Vi skravlet, sang sanger og lagde noen nye historier på veien. Jentene fant en fin topp vi kunne bestige, og da vi kom opp dit kunne vi nyte utsikten mens vi drakk kaffe og kakao fra termos og spiste mat pakke og kvikk lunch!

Jeg føler meg nesten litt dum som forteller dette.. jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det heller, men jeg hadde en sånn enorm lykkefølelse da jeg satt der. Jeg tror det handler om å finne de lommene i hverdagen som kan fylles med frisk luft, kvalitets tid med barna og mannen – venner og opplevelser som bare fyller en med energi. Dette var et slikt øyeblikk, og vi skal definitivt opp i fjellet igjen!!!