På forsiden av KK

Skappel-4_0Skappel-1_0

Annonse

Intervjuet under er hentet fra KK.no

“Hjemme hos familien Skappel har det alltid handlet om å skape noe – selv på do.

Kan kreativiteten virkelig blomstre på do? Å, jo da – mer om det senere. Men først: strikkingen. Skappel-navnet gir etter hvert like mye assosiasjoner til mykt garn og oversized, lettstrikkede gensere som til «God kveld, Norge», «Gullruten» og glamour.

– Jeg vet ikke hvor mye av strikkebølgen vi kan ta æren for, jeg. Men om det er én ting jeg håper vi kan bidra til, så er det dette: Man må våge å prøve, og noen ganger feile. Det vil jeg gjerne formidle til unge jenter, sier Dorthe Skappel ivrig.

– Vi må komme over den tanken om at ting må være perfekte. Det gjelder med strikking som med alt: Noen prosjekter må få lov til å ligge halvferdige, andre ganger kan feilen bli en del av prosjektet. Noen ganger bommer du bare, og det er helt greit!

Ingen vet hvor mange Skappelgensere som er strikket siden Dorthes eldste datter Maria Skappel Holzweiler la ut et bilde av morens håndskrevne oppskrift på bloggen sin sommeren 2012. Dorthe hadde bare gjort som hun alltid gjør: strikket først og notert ned en oppskrift etterpå. Men denne gangen tok det fyr. Garnbutikker over hele landet ble utsolgt for alpakkagarn – ja, du kjenner sikkert historien. Først ble de litt perpleks. Deretter så de potensialet. Nå er Skappelgenseren for lengst blitt firma. Yngstedatter Marthe og en til jobber i 100 prosent stilling og lever av familiens kreativitet. Og Dorthe strikker og noterer ned nye oppskrifter, fritt fra eget hode.

Hvor kommer det fra? Dorthe skylder på opphavet.

– Det var alltid tilgang på materialer hjemme hos oss. Pappa er arkitekt og mamma bildekunstner, de var opptatt av at vi skulle få utfolde oss og ha ordentlig verktøy.
Maria husker fortsatt sine første møter med bestefars store sag og skarpe kniv – ingen sløve barnevarianter her, nei! Fargeblyantene var alltid av god kvalitet, og barna fikk boltre seg i de lekreste stoffer om de ville sy.

– Mamma sydde alle klærne våre, pappa snekret alle møblene. Vi bodde i et kråkeslott på Ekeberg, der alt var skjevt og fullt av spennende hulrom, mimrer Dorthe.
– Mannen min er fra samme type familie, så det fortsatte bare da vi fikk barn. For meg har det alltid falt naturlig å skulle gjøre ting sjøl, jeg synes det blir helt rart når folk tror de ikke kan.

For Dorthe kan. Hun kan strikke uten oppskrift, snekre uten tegning, og når hun kjøper verdens største sofa, så bærer hun den jaggu opp alle de femti trappene til huset – og opp i tredje etasje, helt sjøl.

– Da tenkte jeg at hun kanskje kunne ha ventet til pappa kom hjem, ler Marthe. – Men det er typisk henne bare å gjøre det.

Arvelig skapertrang

Om skapertrangen og selvtilliten går i arv eller bare smitter, er ikke godt å si. Men de har den alle tre.

– Maria satte opp et gjerde på en ettermiddag av noen planker som en nabo skulle kaste, forteller Dorthe.

– Og Marthe har pusset opp hele leiligheten sin selv, med litt hjelp fra pappa. Der er hun god, supplerer Maria.

Nå sitter de i Marias nye hus et steinkast fra barndomshjemmet på Nordstrand, familien flyttet inn for tre uker siden. Det er beskyttelsespapir med malingsflekker på gulvet og pappesker i garasjen, og Maria kom hjem fra jobbreise i Kina i natt, men selv midt i flyttesjau og jobb har hun og barna tatt seg tid til å sette opp en liten dyrkekasse for vårens første spirer i stuen. For skapertrangen har definitivt gått i arv i enda en generasjon. Sophia på seks har allerede strikket sin første veske. Og nå vil lillesøster Lieben (3 ½) sitte mellom mammos bein (de klarte aldri å si mormor) og strikke sammen med henne. Og selv om mammos strikketøy er jobb – oppskrift på den rosa genseren med flettemønster kommer i høst – får Lieben slippe til. Det var dette med å senke kravene.

– Når jeg blir stor, vil jeg bli strikkedame sånn som mammo, fastslår Sophia.

– For da kan vi jobbe sammen og være sammen hele tiden!

Oppussingen er de også med på. Maria synes det er viktig å slippe barna til.

– Og ikke bare på deres premisser, vi kan ikke bare leke hele tiden. Jeg tar dem like gjerne med på «voksenting». Da vi malte vegger her, fikk de slå seg løs på en stol. Den var jeg ikke redd for, så de fikk male på egen hånd. De er så stolt av den stolen!

– Jeg tror kreativitet handler mye om å få lov til å slippe til. Men jeg må jo ta meg i det noen ganger, når jeg er i ferd med å kjefte fordi jentene har klippet noe i stykker, for eksempel. Det er så lett å kjefte, og ikke se hva de har prøvd å gjøre. Jeg tror ofte vi kan misforstå barns kreativitet med en vilje til å ødelegge ting. Da må jeg minne meg selv på at materialene vi fikk da vi var små, var ordentlige greier. Det var aldri noe ræl. Og om jentene vil klippe i en kjole for å prøve å sy den om, så skal de kanskje få lov til å prøve seg på det.

Kreativitet og skapertrang, dere, det ser så lett ut! Noen bare har det, andre av oss må ha en oppskrift – i det minste som et utgangspunkt. Det er så mye lettere å fylle ut et skjema enn å slå seg løs med blanke ark og fargestifter tell.

– Jeg har jo forstått at mange har en frykt for blanke sider, medgir Dorthe.”